Filmtips fra Deichman bibliotek
Denne uka er det en flink fyr fra Norges største folkebibliotek, Deichman, som bidrar med noen tips til gode filmer du kan se på Filmoteket.
Av Stian B. Hope, redaksjonskonsulent med ansvar for musikk, film, spill og tegneserier ved Deichman, seksjon samling.
Etter Mike Leighs blytunge, men akk så vidunderlige og svarte «Naked» (1993), var det tross alt godt med en litt lettere film. Ikke dermed sagt at «Secrets & Lies» er en lettbeint komedie, tematisk er den alvorlig nok, men den er ikke så klaustrofobisk og dialogtung som «Naked». Vi møter svarte Hortense som finner ut at hennes biologiske mor er hvit, men moren nekter, og dermed er vi i gang.. Hva har skjedd her? Det meste av manuskriptet er som vanlig improvisert, og Brenda Blethyn og Marianne Jean-Baptiste stråler i sine roller som mor og datter.
Jeg leste boken «Flukten til Watership» som tenåring og ble dypt fascinert over Richard Adams fortelling om kaninflokken og dens kamp for overlevelse. En gang på slutten av 80-tallet fikk jeg heldigvis tatt opp filmen på VHS og har sett den mange ganger siden. Selv om det er en animasjonsfilm er den ikke for de minste. Den kan være både skummel og vanskelig å forstå tematisk, men det er en sann perle av en film med bl.a. John Hurt som en av stemmene.
«Watership Down» har blitt analysert hjel og blitt beskrevet som en allegori for både kommunisme og kristendom, men døtrene til Adams uttalte for et par år siden av det bare var en historie om kaniner. En fordømt god historie om kaniner, spør du meg.
Jeg har vært så heldig å se Sleaford Mods to ganger på konsert, og det er mildt sagt en herlig fornøyelse. Vokalist Jason Williamson spytter ut giftige og morsomme tekster, mens musikkansvarlig Andrew Fearn danser lett mens han drikker øl.
«Bunch of Kunst» gir et unikt innblikk i hvordan det hele startet for duoen, fra de spilte i en liten krok i en bar til de sto på scenen på Glastonbury-festivalen. I tillegg får vi se at det bak Williamsons tøffe persona også befinner seg en kjærlig familiefar. Noen ganger trenger man ikke mer enn to menn og en datamaskin for å lage brilliant musikk.
Tom Ford overrasket stort med sin regidebut og fikk mange velfortjente nominasjoner. «A Single Man» er en dypt gripende historie om en dag i George Falconers liv (glimrende spilt av Colin Firth), og hans tomhet etter at partneren gjennom seksten år har gått bort.
Det er en trist og dvelende film, med mange lange tagninger og tomme stirrende blikk, men det blir aldri svulstig og klisjefylt. Alt er lekkert iscenesatt i 60-tallets L.A. og er simpelthen en perfekt match for Tom Fords estetiske designerblikk. Se også opp for Julianne Moore, hun er som alltid glitrende. Basert på en roman av Christopher Isherwood.
Jeg ble helt satt ut første gang jeg så «Drive». Uten å røpe for mye er det et par scener i den filmen som det er helt umulig å ikke bli berørt av - om det er sjokk, vantro eller fryd kommer helt an på hvordan du er anlagt.
Ryan Gosling er überkul her, mens Carey Mulligan trollbinder deg totalt med dådyrøyne og gjennomborende sårbarhet. Kjølig 80-talls synthmusikk, fra tidligere trommis i Red Hot Chili Peppers, Cliff Martinez, kler filmen perfekt.
Regisssør Krzysztof Kieslowski hadde laget film og tv i 25 år før han fikk et større internasjonalt gjennombrudd med «Veronikas to liv» i 1991. Et par år senere slo han som kjent inn alle filmdører med «Blå» som den første filmen i fargetrilogien, og Juliette Binoche var brått på alles lepper.
Jeg har imidlertid alltid satt «Veronikas to liv» høyere. Ja den er artsy denne også, men jeg liker historien bedre, og Irene Jacobs som den doble Veronika er en mer interessant karakter i mine øyne. Ble også hekta på Zbigniew Preisners filmmusikk den gang, svulstig og vakkert på samme tid.
Mange vet at Dag Johan Haugerud er forfatter i tillegg til filmskaper, men at han også er utdannet bibliotekar er kanskje ikke like kjent for alle. Uansett er det beundringsverdig at han etter 20 år jobber innenfor alle tre yrkene fremdeles, og jeg anbefaler sterkt å dykke inn i hans univers, så vel filmatisk som skriftlig.
«Det er meg du vil ha» er med sine 53 minutter midt mellom en lang kortfilm og en kort spillefilm. Vi møter Henriette (Andrea Bræin Hovig), en lærer på 32 år som har hatt et forhold til en elev på 15. Hele filmen er en monolog fra Henriette hvor hun forklarer hvordan dette har gått til. Det blir aldri ensformig eller kjedelig, snarere intenst og spennende å høre henne forsvare seg mot denne, i manges øyne, umoralske handlingen.
Gainsbourg: artist – rebell – ikon (2010)
Tegneserieskaper Joann Sfar fant ut at han like godt kunne filmatisere sin egen tegneserie i stedet for å vente på at noen andre skulle gjør det. Noe han absolutt gjorde klokt i, for det ble en fabelaktig filmdebut ut av det! Sfar har laget en biografisk film som blander inn fantasielementer i form av Gainsbourgs alter ego, La Guele, en lang og tynn rotteaktig mannsfigur som dukker opp med jevne mellomrom.
Det er både en fascinerende og til tider småguffen kombinasjon - Guillermo del Toro’s produksjonsteam fra «Pans labyrint» står tross alt bak animasjonen. Men det fungerer utrolig godt og vi får et interessant og medrivende bilde av Gainsbourg, som nettopp var en artist, rebell og et ikon.
Se alle filmene under her!
Publisert: 19.05.2020 Sist oppdatert: 19.05.2020
