Filmtips: Visuelle nytelser
Av: Aslak Eide Bø, filmansvarlig ved Trondheim folkebibliotek.
Den originale stumfilmversjonen av Nosferatu, laget av F.W. Murnau i 1922, er en klassiker i filmhistorien; et kroneksempel på den tyske ekspresjonismen og opphavet til en mengde vampyrfilm-konvensjoner. Werner Herzog, kanskje mest kjent for sine dokumentarfilmer, laget i 1979 en ny versjon som går originalen en høy gang når det gjelder stemning og visuelt uttrykk.
Filmen følger originalen ganske tett, men er mer poetisk, dvelende og har en rekke visuelt fantastiske bilder og sekvenser. I hovedrollen som vampyren selv finner vi Herzogs favoritt Klaus Kinski, som er minimalistisk og teatralsk samtidig, på samme måte som skuespilleren som hadde rollen i originalen, mannen med det glimrende horror-navnet Max Schreck. Ikke gå glipp av denne!
Terrence Malick er kjent som en auteur og perfeksjonist som bruker årevis mellom hver film. Men i det siste har han økt tempoet noe, med fem filmer de siste femten årene mot tre på sine første 40 år som regissør. Tree of Life kom “bare” seks år etter The New World, men ble likevel regnet som et slags comeback, og mottok både gullpalme i Cannes og Oscar-nominasjon for beste film.
På overflaten handler filmen om en ung gutts oppvekst i Texas på 50-tallet, men dette klippes sammen både med den nå voksne guttens refleksjoner i forbindelse med farens død, i nåtiden, og en mye omtalt sekvens der Malick rett og slett visualiserer livets opprinnelse og utvikling på jorda.
Selv om filmen til tider kan tippe over fra ambisiøs til pretensiøs er den full av nydelige bilder og scener, fra de spektakulære sekvensene med planeter og dinosaurer til de intime, impresjonistiske scenene som skildrer hovedpersonens barndom.
The Passion of Joan of Arc (1928)
Der noen av de andre filmene på lista her utmerker seg visuelt med bilder som eksploderer av liv og farger, er det minimalismen som står i høysetet i Carl Theodor Dreyers mesterverk fra 1928. Hvert bilde er nøye komponert og i stedet for å fylle lerretet med detaljer lar Dreyer stort sett bakgrunnen være hvit. Effekten er en rekke stiliserte og symboltunge sekvenser, som blir ytterligere forsterket av at dette er en stumfilm i svart/hvitt.
For en seer i dag fremstår filmen eksotisk og svært uvant, men det er likevel en stor filmopplevelse, på grunn av den unike visuelle stilen, men også på grunn av hovedrolleinnehaver Maria Falconettis rolletolkning. Historien er velkjent og handlingen byr ikke på så mange overraskelser, men det ligger mye spenning i å prøve å lese hennes åpne ansikt, som har blitt et ikon (passende nok) i filmhistorien.
Beasts of the Southern Wild (2012)
Den unge amerikaneren Benh Zeitlin slo gjennom med et brak med debuten Beasts of the Southern Wild i 2012, en film som tar oss med til et fattig og isolert samfunn i sørlige Louisianas sumper. Men dette er ikke et deprimerende sosialrealistisk drama, snarere en feiring av menneskenes vilje og fantasi i møte med krevende omstendigheter.
Historien kretser rundt 6-åringen Hushpuppy, sensasjonelt godt spilt av da åtte år gamle Quvenzhané Wallis, som møter sykdom og naturkrefter med fantasi og ren vilje. Sammen med den fengslende ytre handlingen og de fascinerende karakterene og omgivelsene får vi av og til innblikk direkte i Hushpuppys fantasiverden, ikke minst uroksene som hun møter i noen uforglemmelige scener.
Publisert: 08.10.2020 Sist oppdatert: 08.10.2020
