Filmtips fra Mossebibliotekene: Halloween
Filmtips for den skumleste dagen i året.
Skrevet av Kristoffer Tangård, bibliotekar ved Moss bibliotek.
Allehelgensaften er en høytid hvor en av mange tradisjoner er å se grøssere, noe som automatisk setter den i en privilegert posisjon i mine øyne. Det skal vanskelig gjøres å komme utenom John Carpenters «Halloween» når denne etter hvert, ikke minst i Norge, stadig mer synliggjorte feiringen kommer på tale, men selv om denne slashermilepælen for øyeblikket ikke befinner seg i repertoaret til Filmoteket, inneholder plattformen et svært spennende knippe med urovekkende innhold som mer enn kompenserer for dette.
Jeg skal trekke frem noen av de per nå tolv skrekk-kategoriserte filmene som finnes på Filmoteket:
Det opprinnelig danskfødte vidunderbarnet Joachim Trier, som senere bosatte seg her til lands og ble et av vår nasjons største regissørtalenter, hadde allerede tre bemerkelsesverdige filmer bak seg når han laget Thelma (2017), hvor han i motsetning til tidligere beveger seg over i et avgjort overnaturlig landskap, uten å miste realismen av syne. Filmen har en stemningsmessig kulde som kan sammenlignes med svenske Tomas Alfredsons moderne skrekklassiker «Låt den rätte komma in», men hovedpersonen i «Thelma» har mer til felles med tittelfiguren i Brian DePalmas «Carrie» fra 1976 enn vampyren Eli i Alfredsons film; begge er unge mennesker fra en kristen familie som på metafysisk vis evner å påvirke sine omgivelser – mer eller mindre ufrivillig – når de blir stresset på en negativ måte.
Dette er et profesjonelt stykke arbeid; både Triers tålmodige regi, Ola Fløttums mektige musikk, og skuespillerne (i tillegg til en meget god Eili Harboe i hovedrollen vil jeg trekke frem Steinar Klouman Hallert i en liten rolle som den sosiale og svært liberale medstudenten Kristoffer, som utgjør et friskt og spøkefullt pust blant en ellers nokså alvorstung gjeng med karakterer) er med på å gjøre dette til en sjeldent vellykket norsk genrefilm. Bortsett fra en liten epilog som oppleves for lettbent og avslørende i forhold til resten av filmen er dette en original og særegen film foruten feilskjær.
My Friend Dahmer (2017), regissert av Marc Meyers, er basert på den sanne historien om seriemorderen og sexforbryteren Jeffrey Dahmer i sin ungdomstid, før han ble kjent for sine grusomheter og stemplet som «Milwaukee-monsteret». Gestaltet av Ross Lynch er Dahmer en introvert, uberegnelig og litt uforklarlig type – en vaskeekte «einstøing». Med sitt late blikk, sine overdimensjonerte briller og sine «performances» (han blir gjenstand for kultdyrkelse fra en liten gjeng jevnaldrende ved at han etteraper faktene til psykisk utviklingshemmede i sosiale eller offentlige sammenhenger) fremstår han litt som en følelsekald versjon av Napoleon Dynamite – tittelfiguren fra den unike high school-filmen til Jared Hess.
Meyers film er ikke helt i samme modus som Hess’ godlynte og sære komedie; den eventuelle humoren blir mer enn komplementert av det dystre, kyniske og etter hvert direkte voldelige. Filmen skiller seg fra de andre grøsserne i denne gjennomgangen ved at det ikke finnes noe overnaturlig – som seg hør og bør når historien er basert på virkeligheten. Imidlertid kan ikonografien tidvis minne om et skrekkscenario, som i boden hvor Jeffrey legger døde dyr i syre på glass så han kan bevitne likenes sakte forråtnelse. Det som også gjør at dette kan defineres som skrekk er først og fremst at Dahmer i seg selv er noe av et nifst mysterium.
Kwaidan (1964) består av fire spøkelseshistorier, og er på sin måte like beundringsverdig som Kurosawas for lengst kanoniserte «De syv samuraier» fra ti år tidligere. I vår moderne tid, hvor «alt» blir produsert i farger – som en slags samlebåndsstandard for realisme – må man ta av seg hatten for den sirlig uttenkte komposisjonen som er lagt i fotoet og produksjonsdesignet til «Kwaidan». Den klare intensjonen om at vi befinner oss i en overnaturlig, drømmeaktig tilværelse forsterkes av de maleriske, tidvis abstrakte, benyttelsene av varme rødsjatteringer og kalde blåtoner som skiftes nådeløst om hverandre.
På et narrativt plan er «Kwaidan» også et funn, med sin uhyggelige stemningsskaping hvor hver historie tålmodig bygges opp inntil vi får et fryktinngytende øyeblikk, gjerne akkompagnert av at reallyden tones ut og vi får harde, stakkato klanger, som for å overvelde seeren med en mental uro. Spesialeffektene er nøysomme, men effektive; bruken av klipping brukes for å gi en illusjon av angrep, i likhet med den berømte dusjscenen i Hitchcocks «Psyho», hvor det kun antydes (men aldri vises) at kniven stikkes inn i den nakne kroppen til hovedpersonen.
Den tredje historien i «Kwaidan» skiller seg ut ved å være ekstra lang; den introduseres med en «historietime» om et gammelt slag mellom klaner, fortalt i sang, med bruk av en særegen vokalteknikk som høres unikt japansk ut, slik også filmen for øvrig er.
Til slutt vil jeg kort anbefale The Autopsy of Jane Doe (2016). Vår egen André Øverdal, kjent for liksomdokumentaren «Trolljegeren» og den dystopiske kortfilmen «Tunnelen» (ikke til å forveksle med den nyere katastrofethrilleren til Pål Øie), ønsket etter eget utsagn å «bevise noe» med denne hans første engelsk-språklige film. Det har han klart, og får til en kompetent balanse mellom det uhøytidelige og det mørke, i en historie om en patolog og hans sønn/assistent, hvis profesjonelle distanse til arbeidet blir satt på prøve når de får inn en kropp som viser seg å være mindre død enn først antatt.
Øverdals ferskeste prosjekt Scary Stories to Tell in the Dark (2018), som også ligger på Filmoteket, følger opp regissørens genrededikasjon, men med en mer barnevennlig tilnærming.
Publisert: 29.10.2020 Sist oppdatert: 29.10.2020
