Filmomtaler fra Moss bibliotek
Trenger du litt inspirasjon for å finne den neste filmen du skal se? Her har bibliotekar Kristoffer Tangård tatt for seg fire ulike titler du finner på Filmoteket og skrevet noen gode og fyldige omtaler av dem.
Skrevet av Kristoffer Tangård, bibliotekar ved Moss bibliotek.
Max Ophuls er regnet som en av de store nestorene innen bruken av det bevegelige kameraet. I sitt
siste bidrag før sin død, «Lola Montès», er flere av innstillingene også eksempler på hvordan
plasseringen av interiør og bruken av intrikat kostymedesign blir en essensiell og til dels
dominerende del av bildet. Dette var, vemodig nok, også den eneste filmen Ophuls rakk å lage i
farger – et uvurderlig aspekt ved opplevelsen i en tid hvor sort/hvitt fortsatt var relativt normalt.
Filmen handler om Lola som allerede i tenårene rømmer fra sin mor og et forekommende arrangert
ekteskap, for så å bevege seg fra land til land og mann til mann, gjerne velstående sådanne. Filmen
oppleves som en rekke episoder snarere enn et inngående karakterportrett; den fungerer imidlertid
fenomenalt som en (muligens romantisert) skildring av overklassemiljø på 1800-tallet.
Rammefortellingen til filmen (selve hovedhistorien er presentert i tilbakeblikk) viser hvordan Lola sin
«karriere» blir dramatisert som en sirkusvarieté, med sirkusdirektøren som en slags upålitelig
forteller i kjøtt og blod. Det sies hun jobbet som danserinne, men som Gary Giddins påpeker i sitt
essay om filmen: «Ophuls will not let us see Lola dance». Lola blir, som Dumbo i Disney-filmen, ikke
desto mindre en fysikalsk attraksjon kjørt gjennom underholdningskvernen; der elefanten Dumbo
imidlertid hadde flaksende ører som han kunne fly med har Lola kun sitt eget vågemot der hun
forsøker en dumdristig trapesoppvisning. Det er åpenbart at Lola sitt liv blir både tabloidisert og
forenklet for å tekkes sirkusteltets allmenne publikum.
Dette veies opp av nettopp tilbakeblikkene, som viser fragmenter av hva som formodentlig faktisk
skjedde; for eksempel viser et omtalt «lykkelig» ekteskap seg egentlig å være nær ved å rakne. I
sirkusshowet fremstår Lola som en robotaktig mannekengdukke i en manesje; i virkeligheten
suppleres hennes ofte synlige usikkerhet med en tidvis avgjørende egenrådighet og handlekraft, som
når hun galopperer tvers gjennom et militærkorps for å tvinge seg frem til en audiens med kongen av
Bavaria – og får det til, mot alle odds.
For portretter av «show business», sjekk også ut Charles Chaplins sødmefylte «Limelight» her på
Filmoteket.
Paul er barneskolelærer og trener guttelaget i fotball. Han er også stor Arsenal-fan fra barnsben av.
Når den mer «ordentlige» lærerkollegaen Jill inviterer ham opp i boligen er ikke Paul sen om å utvikle
en mer intim relasjon, men forholdet de får skal vise seg å preges i overveiende grad av Pauls
fotballinteresse. Skjønt Paul får en idé om at de skal få et barn sammen og gifte seg – og forsøker å få
en bedre betalt jobb for å bøte på dette – kommer de sterke følelsene rundt favorittlaget tilbake
med minst samme kraft som før, især når en avgjørende kamp er rundt svingen.
Forfatteren Nick Hornby adapterte sitt eget memoar og fiksjonaliserte historien for
spillefilmformatet. «Fever pitch» («Tribunefeber» på norsk) føyer seg pent inn i rekken av britiske
’90-tallskomedier, men har ikke fått det samme etterlivet som eksempelvis storsukessene «Four
weddings and a funeral» (1994) eller «The full monty» (1997).
«Fever pitch» er ikke helt på høyde med disse moderne miniklassikerne; den har noen til dels
overflødige tilbakeblikk fra Pauls barndom der vi ser ham opparbeide sin standhaftige solidaritet til
fotballaget uten at vi helt skjønner den indre motivasjonen hans. Men til gjengjeld er det en fin
kryssklippet sekvens mellom fortid og nåtid hvor Paul i begge tilfeller står og er delaktig i en heiende
supportergjeng.
Ellers er dette et passelig kompetent utført romantisk «feel-good» drama, strukturert gjennom info-
tekster for aktuelle fotballkamper, for å markere hvordan Paul selv lever sitt liv gjennom
sesongplanen til Arsenal. Dette minner om måten boksekamper utgjorde en narrativ inndeling i
Martin Scorseses mesterlige «Raging bull» - for øvrig en ganske mindre lystig film.
Colin Firth er troverdig som smårufsete mannebarn, med både den voksne gravitasen og den barnlige
lidenskapen demonstrert i hans fremtoning; derfor kan man også sette seg inn i hans mani for noe
som kanskje ikke er meningsfullt utover å være et identitetens anker gjennom livet. Men dette i seg
selv kan være meningsfullt nok.
Cannes-festivalen 2011 kunne by på flere godbiter, deriblant Woody Allens sjarmerende
fantasikomedie «Midnight in Paris» og nok et bunnsolid sosialrealistdrama fra de belgiske Dardenne-
brødrene - «Gutten med sykkelen». Det var åpenbart et godt år også for nordiske filmskapere i
Cannes. Vår egen Joachim Triers «Oslo 31. august» er allerede kanonisert som en av de beste norske
filmene noensinne.
«Drive», en amerikansk produksjon regissert av Nicolas Winding Refn – den andre store
kontemporære danske regissøren ved siden av Lars von Trier (som også var i Cannes det samme året
med den trollbindende apokalypsethrilleren «Melancholia») – er et actiondrama om en ung mann
hvis navn aldri avsløres, som veksler mellom å være sjåfør for ransmenn (en såkalt «getaway driver»),
stuntspille i filmer, og mekke i bilverksted. Et sted på veien blir han også romantisk involvert med en
småbarnsmor, og senere involvert i et krimkomplott med hennes husbond som nettopp er kommet
ut av fengsel.
Ryan Gosling gjør ikke så mye ut av seg i hovedrollen; utenpå er han ord -og følelsesknapp, men
likevel som støpt i rollen som den ultimate tøffsnille karen. I enkelte nærbilder, ansiktet bærende et
islett av stoisk bekymringsfullhet, er han som en kloning av skuespilleren Ryan O’Neal, som
inkarnerer en lignende type yrkesperson i kultfavoritten «The driver» fra 1978 (som også inspirerte
det friske pustet av en kriminalkomedie som var «Baby driver» fra 2017).
I siste del går «Drive» over i et mer brutalt mønster, noe som er et gjennomgående mønster hos
Refn, som på ’90-tallet gjorde seg kjent for de blodige skyggesideskildringene «Pusher» og «Bleeder»,
begge produsert i gamlelandet med Kim Bodnia i hovedrollen (førstnevnte film ble nyinnspilt i 2012;
denne versjonen kan endog sees på Filmoteket). Ethvert naturlig uttrykk i ansiktet til Gosling viskes
også fullstendig ut mot slutten når han, for å anonymisere seg ytterligere, har tatt på seg en maske
som ligner et kryptisk deformert ansikt. Sympatien må vike når volden får overtaket.
Men skjønt «Drive» ikke er for den skjøre tilskuer innehar den mye eleganse i komposisjonen: Refn
setter bilder og musikk i høysetet, på bekostning av dialog, og resultatet er en vakker estetikk av
rytmiske undertoner, farger og lys.
Den mediesky regissøren Terence Malicks første film etter seks år (Pocahontas-tolkningen «The new
world» kom i 2005) stakk av med intet mindre enn selve hovedprisen i Cannes i 2011 – Palme d’or –
for det som utvilsomt er en av de mest ambisiøse filmene fra de siste ti årene. «The tree of life»
skildrer en kjernefamilie bestående av en streng far, en sympatisk mor, og tre unge sønner, i ’50-
tallets Texas - en historie som er både jordnær og rørende. Det som gjør at filmen imidlertid skiller
seg fra et klassisk narrativt drama kan destilleres til tre faktorer:
For det første har filmen en flytende og impresjonistisk fortellerstil, med en myriade av små øyeblikk
fremfor et konstruert plott, som gir rom til å skildre brødrene der de tumler rundt og utforsker
naturen rundt seg.
For det annet er filmen skamløst filosofisk. Bruken av «voice-over» for å formidle dette, samt det
nevnte fokuset på nærheten mellom menneske og natur, gjør at den også har mye til felles med den
glitrende krigsfilmen «The thin red line» som Malick laget i 1998.
For det tredje innlemmer Malick en nokså radikal sekvens – separert fra den øvrige historien – som
begynner med at vi får se jorden fra verdensrommets ståsted, og videre får iaktta selve livets
opprinnelse på jorden, inkludert dinosaurer som interagerer, om enn truende, overfor hverandre.
Dette er filmet i taktfull avstand – bildene er såpass maleriske at vi ikke blir forstyrret av
dataeffektene.
Denne scenen er både fryktinngytende og overveldende med sin operatiske musikk, og på flere
måter ikke ulik den introduserende «Dawn of man»-sekvensen med de ville apene i Stanley Kubricks
science fiction-mesterverk «2001: a space odyssey». Men der Kubricks film kan oppleves kynisk og
fatalistisk er Malicks «The tree of life» genuint livsbejaende. Anbefales sterkt!
Se alle filmene under her!
Publisert: 13.08.2020 Sist oppdatert: 13.08.2020
